Det Norske Akademis Ordbok

vankelmod

vankelmod 
substantiv
BØYNINGet; vankelmodet
UTTALE[va`ŋkəlmot]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Wankelmut, tilsvarer middelnedertysk wankelmōt, sammensatt av wankel 'vaklende, ustadig', beslektet med vanke, og Mut, samme ord som mot
BETYDNING OG BRUK
ustadig sinnelag
; sinn som stadig skifter, som ikke vet hva det vil
; vankelmodighet
SITATER
  • [en skikkelse som] uden tøven og vankelmod nærmet sig
     (Nils Kjær Samlede Skrifter V 49)
  • for meg er «+–0» først og fremst en forestilling om vårt altfor menneskelige vankelmot
     (Aftenposten 06.06.2011/del 2/10 Therese Bjørneboe)