Det Norske Akademis Ordbok

utretning

utretning 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; utretningen, utretninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
utretningen
ubestemt form flertall
utretninger
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til utrette, avledet med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, sjelden
 det å rette ut
SITAT
  • flere steder er [veien] under utbedring og utretning
     (Aftenposten 1937/323/1/2)
2 
sjelden
 det å utrette(s)
; fullføring
; utførelse
EKSEMPEL
  • utretning av et ærend
3 
sjelden
 noe som skal utrette(s)
; gjøremål
EKSEMPEL
  • ha utretninger i byen
4 
sjelden
 funksjon
; oppgave