Det Norske Akademis Ordbok

utfalle

utfalle 
verb
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig i adjektivisk perfektum partisipp
 falle ut (fra sin plass, særlig som følge av sykdom, slag, støt e.l.)
SITATER
  • [menn] med øjnene og tænderne udfaldne
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 368 1873)
  • en radiolinjestasjon blir «simulert» utfalt, og da «rammes» telekommunikasjonen mellom Valdres og Hallingdal
     (Aftenposten 10.03.1984/21)
1.1 
foreldet, om ord, ytring
 unnslippe (noen)
; falle (noen) ut av munnen
SITAT
  • et ubetænksomt ord udfalder over hendes læber
     (4 Mos 30,7 eldre oversettelse; 2011: et tankeløst ord)
2 
nå sjelden, i adjektivisk presens partisipp
 
utfallende
 om sjø
 fjærende
; synkende på grunn av fjære
SITAT
  • utfaldende sjø
     (Gabriel Scott Helgenen 9 1936)
2.1 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
utfalt
 om sjø
 som har trukket seg (helt) ut ved fjære
SITAT
  • sjøen var utfalden
     (Hans E. Kinck Ungt folk 109 1924)
3 
i adjektivisk presens partisipp
 
utfallende
 som heller, legger seg utover
SITATER
  • sterke jegerskjorter, med utfallende krage
     (Magasinet for alle 1955/nr. 21/14 Nils A. Ytreberg)
  • utfallende interiørlys
     (Aftenposten 29.11.1999/2)
3.1 
typografi, om trykk, bilder
 som går, sprer seg ut over margen (og helt ut til kanten) på ark, side
; som går helt ut til kanten av ark, side
EKSEMPEL
  • teksten var innfelt i et utfallende fotografi
SITAT
  • billedstoffet veksler mellom det monumentalt utfallende og mer sammensatte komposisjoner
     (Aftenposten 13.08.1997/16)