Det Norske Akademis Ordbok

ukjure

ukjure 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; ukjuren / ukjura, ukjurer
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ukjuren / ukjura
ubestemt form flertall
ukjurer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[u:`çurə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med prefikset u- av et substantiv beslektet med norrønt hirða 'ta vare på'; se hyre; jf. islandsk óhirða 'vanskjøtsel, dårlig stell, uorden'
BETYDNING OG BRUK
1 
grov uordentlighet og urenslighet
2 
uordentlig, sjuskete person
; svinsk, frekk, lumsk person
SITATER
  • disse arge fanterne og ukjurerne, som løb og satte varme paa
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 68 1900)
  • som en ukjure blev hun vyrdet
     (Olaf Benneche Rygnestadgutten 127 1911)
  • i nøytrum
     
    slikt ukjur som aat op maten for en fattig mand!
     (O. Lie Singdahlsen Nord i Dalen 108 1916)
  • i nøytrum
     
    han er rigtig lumsk i øinene. Fy, for et ukjure!
     (Vilhelm Krag Baldevin 95 1925)
  • i nøytrum
     
    hu var et ukjure og Fjærdingens og Mangelins skrekk
     (Fredrik Parelius Drift 72 1928)
  • frekke ukjure, der du står! skrek moren
     (Karsten Roedder Knus ikke en elendig i porten 238 1937)
  • i nøytrum
     
    Malene begynte å vente på at Ingeborg skulle … få seg en plass på en gard i bygda. Hvis da noen ville ha et sånt ukjure!
     (Atle Næss Østre linje 48 1994)
2.1 
uvøren, vågal person (særlig gutt)
; vågehals
SITAT
  • disse gutterne tyktes hende saa like hendes egne ukjurer, tvillingerne, da de var smaa
     (Sigrid Undset Korset 460 1922)
2.2 
udyr
; uhyre
SITAT
  • ilddrager og sjøslanger og andre ukjurer
     (Olaf Benneche Knekten Mundius 17 1912)