Det Norske Akademis Ordbok

uduge

uduge 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; udugen / uduga, uduger
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
udugen / uduga
ubestemt form flertall
uduger
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet med prefikset u- av -duge, til verbet duge; jf. svensk odåga i samme betydning
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 udugelig person
; døgenikt
SITATER
  • hun hadde valgt sig bygdens største uduge til fæstemand
     (Norsk Folkeblad I 54)
  • en uduge får tillegg når han har 8 år bak seg, en dyktig mann på samme måte
     (Vestmar 14.06.1957/4)