tøyse - Det Norske Akademis ordbok

tøyse

verb

MODERAT BOKMÅLtøyset, tøyset, tøysing

preteritum

tøyset

perfektum partisipp

tøyset

verbalsubstantiv

tøysing

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[tøi`sə]

ETYMOLOGI

av norrønt þeysa 'drive, sende, føre raskt; storme frem'

BETYDNING OG BRUK

muntlig

røre sammen

; rote

; søle

| jf. tøys

sløse

UTTRYKK

tøyse bort/vekk

ødsle, tulle, skusle bort, vekk

[han] hadde tøiset bort fem tusen daler

(Knut Hamsun Markens Grøde I 247 1917)
den som er stort anlagt … tøiser sig ikke bort i smaaforelskelser

(Sigrid Undset Jenny 219 1911)

2.1

drive med noe unyttig

; søle bort tiden

; sulle

; tulle

SITAT

de andre fór og tøiset med sildefiske sommer og høst

(Johan Bojer Samlede verker IV 10)

snakke for spøk, uten alvorlig mening

; fjase

; fleipe

SITATER

du vet da saa godt at jeg bare tøiser

(Sigrid Undset Vaaren 11 1914)
noen ting tøyser man ikke med

(Elisabeth Botterli et al. Løsningen på Madonna-gåten LBK 2006)

3.1

snakke meningsløst (og usant)

; vrøvle

SITAT