Det Norske Akademis Ordbok

tøvle

tøvle 
verb
Informasjon
BØYNINGtøvlet, tøvlet, tøvling
preteritum
tøvlet
perfektum partisipp
tøvlet
verbalsubstantiv
tøvling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tø`vlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av tøve
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 fikle, somle, holde tafatt på (med noe)
; tøve
SITATER
  • ho tøvlet litt med skiene
     (Magnhild Haalke Trine Torgersen 120 1940)
  • [hun hadde] ikke tøvlet det minste, bare slått til
     (Magnhild Haalke Syv år ved havet 192 1943)
  • han tøvler ikke i ordene heller, han bruker bare noen få som er rett på og uten tvil bakom
     (Magnhild Haalke Dragspill 253 1958)
  • den nye sykehusstrukturen har «tøvlet» seg fram med prøving og feiling
     (Helgelands Blad 05.03.2008/25)
     | jf. seg
2 
refleksivt
 
tøvle seg, tøvles
 dialektalt, især overført
 floke seg
; komme i ugreie
SITATER
  • ordene tøvlet sig i munnen hans når han skulde kommandere
     (Magnhild Haalke Dagblinket 67 1937)
  • det tøvles ihop for henne
     (Magnhild Haalke Rød haust? 93 1941)