Det Norske Akademis Ordbok

triumvirat

triumvirat 
substantiv
BØYNINGet; triumviratet, triumvirater
UTTALE[triumvira:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin triumviratus, avledet av triumvir; se triumvir; opprinnelig brukt om administrativt råd i det antikke Roma bestående av tre menn, senere om alliansen mellom Cæsar, Crassus og Pompeius 59–53 f.Kr. og alliansen mellom Antonius, Octavianus og Lepidus fra 43 f.Kr.
BETYDNING OG BRUK
især politikk
 gruppe, allianse av tre mektige, innflytelsesrike menn
; troika
SITATER
  • de dumme rygter om fald for det triumvirat
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II Tillæg 39; om Wedel Vogt og Løvenskiold)
  • kredsens centralfigurer var og blev det oprindelige triumvirat
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 120 1923)
  • hele kulturradikalismens triumvirat
     (Tore Rem Født til frihet 280 2010)
     | Arnulf Øverland, Helge Krog og Sigurd Hoel
  • det store triumvirat som skulle få avgjørende virkeår i Wien og sette byen på det musikalske verdenskart: Gluck, Haydn, Mozart
     (Elsbeth Wessel Wien 170 1999)
  • de tre forretningsmennene [omtalte] seg som et triumvirat
     (Nils Gullak Horvei Følg meg 262 2012)