Det Norske Akademis Ordbok

tribun

tribun 
substantiv
BØYNINGen; tribunen, tribuner
UTTALE[tribu:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin tribunus 'leder for stamme', til tribus 'hver av de tre eldste stammene i det antikke Roma'; jf. tysk Tribun, fransk tribun, engelsk tribune
BETYDNING OG BRUK
i antikken
 romersk embetsman
 | jf. allmuetribun, folketribun, krigstribun
SITATER
  • jf.
     
    som tribun Snehætten gjenner magten ifra retten
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 54)
     | jf. gjenne
  • tribunen Decentius, kejserens fortrolige ven og rådgiver
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 169 1873)
  • tribunen Vedius Polio … hadde hørt at fiskene blev meget lekrere når de fikk menneskekjøtt å spise
     (A-magasinet 02.08.1930/12)
     | fra artikkelen «Mat og matmonser ned gjennem tidene»