Det Norske Akademis Ordbok

gjenne

gjenne 
verb
BØYNINGgjennet, gjennet, gjenning
UTTALE[je`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt gegna 'gå imot, møte'
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 jage, drive (dyr) i en viss retning
SITAT
  • ved opreiste kvistgjerder gjennedes fuglene til at følge stierne
     (Bernhard Herre En Jægers Erindringer 36 1850)
1.1 
intransitivt
 drive
SITAT
  • [vi] begyndte at gjene mod land på hver sin side af [hvalrossungene]
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet II 243 1897)
2 
dialektalt
 drive
; puffe
SITATER
  • overført
     
    som tribun Snehætten gjenner magten ifra retten
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 54)
     | trolig: skjermer mot den voldsomme Skagastølstind
  • enten at «slaa» den [dvs. den sårede reinen] med en kugle i panden eller ogsaa «gjene» den ind paa Harald, Hans eller Kristen, som blev liggende igjen hver paa sit sted
     (Jens Andreas Friis Tilfjelds i ferierne 101 1876)
  • Kari Framhaug lettet paa ulveskindsfellene og fik gjenet [småjentene] inunder
     (Jacob Hilditch Enkle skjæbner 15 1922)
  • han fikk gjenget stokkene han seilte på forbi bukaret
     (Mikkjel Fønhus Tømmerfløterne 25 1952)