Det Norske Akademis Ordbok

tinn

tinn 
substantiv
BØYNINGet; tinnet
UTTALE[tin:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt tin, trolig fra middelnedertysk tin, av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
1 
kjemi
 sølvhvitt og bløtt, metallisk grunnstoff, brukt i legering (særlig sammen med kobber i bronse) eller ulegert til bl.a. prydgjenstander og bruksgjenstander, til elektriske formål og lodding (jf. loddetinn), i hermetikkbokser (tinnbelagt jernblikk)
 | kjemisk symbol Sn (av latin stannum)
EKSEMPEL
  • et fat i hamret tinn
SITATER
  • ikke tin [til knappestøpingen] sa’e Jon, men kong Kristians mynt; sølv; det skal mærkes, du [Peer] er søn til Jon Gynt
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 96)
  • tinnklorid … består av et atom tinn og to atomer klor
     (Carl Fred. Holmboe Michael Faraday 94 1943)
UTTRYKK
hvitt tinn
den vanlige form av tinn, som foreligger ved temperaturer over 13,2 oC
; β-tinn
grått tinn
matt, grått pulver som dannes når hvitt tinn avkjøles til under 13,2 oC
; α-tinn
 | jf. tinnpest
engelsk tinn
beste tinnkvalitet (legering med ca. 5 % bly), brukt til å fremstilling av gjenstander
 | til forskjell fra krontinn og manggods
  • ifølge de dansk-norske kannestøperes laugsartikler av 1685 … var Krontinn middelkvaliteten, mens engelsk tinn var det fineste og det simpleste tinn kaldtes Manggods
     (Sigurd Grieg Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo 147 1933)
  • det ble … innkjøpt franske gobeliner, engelsk tinn og norsk fajanse fra Herrebø. Alt med sans for kvalitet
     (Aftenposten 15.10.1983/22)
2 
kollektivt
 gjenstander av metallet tinn eller en tinnlegering (oftest legert med antimon)
EKSEMPEL
  • samle på tinn