tilkortkommer
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; tilkortkommeren, tilkortkommere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
tilkortkommeren
ubestemt form flertall
tilkortkommere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -er av komme til kort
BETYDNING OG BRUK
nå nedsettende
person, især skoleelev, som ikke lykkes, ikke klarer å
hevde seg
SITATER
-
hva skal man gjøre med «tilkortkommerne» i realskolen, de som efter 4 måneder i skolen viser at de ikke klarer å følge med i undervisningen?(Aftenposten 1959/273/7/1)
-
forsknings- og forsøksvirksomheten omkring skoletretthet og tilkortkommernes problemer(Kirke og Kultur 1970/10/612)