tiebreak
substantiv
UTTALE[tai´breik]
ETYMOLOGI
fra engelsk tie-break, sammensatt av tie 'spille uavgjort' og break 'brudd'
BETYDNING OG BRUK
i visse idretter, f.eks. tennis, volleyball
ekstra runde med spill (f.eks. et game i tennis, et sett i volleyball)
som gjennomføres for å avgjøre en (del av en) konkurranse som har
endt med lik stilling
| jf. break
SITATER
-
i den avgjørende tiebreak var [Bjørn] Borg under med tre poeng før han samlet seg og avgjorde den to timer lange matchen til sin fordel(VG 08.06.1978/22)
-
til slutt måtte et tiebreak til for å avgjøre settet(Aftenposten Aften 04.03.1987/18)
-
de eneste gangene tilskuerne fikk noe spenning og underholdning var i tiebreakene(NTBtekst 04.07.1992)