Det Norske Akademis Ordbok

teutoner

teutoner 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; teutoneren, teutonere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
teutoneren
ubestemt form flertall
teutonere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[teuto:´nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin flertall teutoni, teutones, fra germansk, opprinnelig via keltisk; beslektet med et germansk substantiv svarende til norrønt þjóð 'folk'
BETYDNING OG BRUK
1 
om forhold i antikken
 person av en germansk stamme fra Jylland eller Nord-Tyskland, først omtalt på 300-tallet før Kristus
 | jf. kimbrer
SITATER
  • vi faar øve og hærde os op til at være sammen med folk igjen, jeg – som romerne gjorde med cimbrerne og teutonerne
     (Jonas Lie Samlede Digterverker VII 71)
  • den tid da kimbrerne og teutonerne dro over Alpene mot Sydens rike sagnverden
     (Børre Qvamme Italia 7 1955)
2 
ofte nedsettende, nå sjelden
 germaner
; tysker
SITATER
  • bare staa stille, teuton, og lugt hvordan det hellige had forkuller!
     (Olaf Bull Samlede Digte 1909–1919 264)
     | fra dikt om verdenskrigen
  • jeg kjenner ingen teutoner som elsker den 9. Symfoni slik som franskmennene gjør
     (Jens Bjørneboe Kruttårnet 130 1969)
  • for en stund siden var teutonerne herrefolket, – og du ser hvordan det går med dem: … de er uten fremtid og livskraft
     (Jens Bjørneboe Kruttårnet 196–197 1969)
  • høsten 1914 er teutonerne tilbake. Og denne gangen seirer de, over russerne
     (Sissel Lange-Nielsen Vår frue av Kazans hjerte 292 2004)