terminus
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; terminusen, termini 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
terminusen
ubestemt form flertall
termini
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tæ´rminus]
ETYMOLOGI
via middelalderlatin terminus 'begrepsavgrensning, definisjon',
fra latin terminus 'grense'; jf. termin
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden
SITATER
-
en videnskabelig terminus
-
noen enkle termini han trodde var frimurerspråk for innvidde
UTTRYKK
terminus technicus
teknisk term
; faguttrykk
terminus ante quem (non)
filologi
tidsgrense som noe (ikke) kommer foran
-
avgrensningen framover i tiden (terminus ante quem) blir oftest satt til 1230, for ca. 1235 hadde han [dvs. Snorre Sturlason] ferdig hele Heimskringla(Stavanger Aftenblad 10.08.1973/11)
terminus post quem (non)
filologi
tidsgrense som noe (ikke) kommer etter
-
[Richard] Perkins mener året 1290 kan fungere som en terminus post quem for Flóamanna saga(Hilde A. Bliksrud På tvers av tid, rom og grenser 17 2024)