Det Norske Akademis Ordbok

tenkning

tenkning 
substantiv
BØYNINGen; tenkningen
UTTALE[te`ŋkniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til tenke, avledet med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
1 
det å tenke
; tankevirksomhet
 | jf. selvtenkning
SITATER
  • ensom tenkning
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 327)
  • han havde faaet en raskhed og kraft i tænkningen, som forfriskede
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 503)
  • der er bølgegang … både i deres tænkning og i deres fornemmelser
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 148 1888)
  • selv om han hadde vært et rotehode, og ofte helt ulogisk, så hadde han vært glad i selve tenkningen
     (Jens Bjørneboe Jonas 81 1955)
  • skulle man hevde en mening, sa man ikke at dette var noe man var kommet frem til ved selvstendig tenkning
     (Sverre Bagge Mennesket i middelalderens Norge 89 1998)
2 
tenkemåte
; filosofi
EKSEMPLER
  • gresk tenkning
  • politisk tenkning
SITATER
  • den mythiske tænkning
     (Henrik Ibsen Samlede verker XV 45)
  • rydde de nye tænkningens veie
     (C.J. Hambro Taler 12 1931)
  • han ville bli med på en studiesirkel i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning
     (Dag Solstad Arild Asnes, 1970 125 1971)
  • [han var] ikke i tvil om at han var marxist, rett nok ingen studentleder lenger, eller politisk aktivist på annen måte, men i sin grunnleggende tenkning
     (Dag Solstad Genanse og verdighet LBK 1994)
  • et viktig prinsipp i en idéhistorisk tilnærming til fortidens tenkning er studiet av originaltekster
     (Else Marie Lingaas Vestens idéhistorie 2 18 2013)