tendring
substantiv
BØYNINGen; tendringen, tendringer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
tendringen
ubestemt form flertall
tendringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[te`ndriŋ]
ETYMOLOGI
av norrønt teinǿringr 'båt med ti årer'
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
klinkbygd fraktebåt med fem par årer og ofte med veng
SITATER
-
jf.Nordisk kultur XVI 284 Sverre Steen
-
nå dabbet torskefisket av, om en tid begynte seifisket ute på grunnene, og hun fikk ikke da så stor bruk for tendringen
-
en mindre type [jekt] ble kalt tendring og det var gjerne den som ble brukt av de kremmerne som rundt midten av 1700-tallet sloss om å få kontroll over handel og fiskeomsetning i Kvænangen