teiting
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; teitingen, teitinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
teitingen
ubestemt form flertall
teitinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tæi`tiŋ]
BETYDNING OG BRUK
muntlig
dum, tullete person
; tosk
; dust
SITAT
-
åtte klassekamerater sto over ham og skrek teiting, teiting(Aftenposten 24.11.1991)