Det Norske Akademis Ordbok

tannbrekker

tannbrekker 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; tannbrekkeren, tannbrekkere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
tannbrekkeren
ubestemt form flertall
tannbrekkere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
jf. dansk tandbrækker, tysk Zahnbrecher; annet ledd avledet av brekke med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold
 person som trekker ut tenner
SITATER
  • herr Pete Hanun, av profession tandbrækker
     (Arbeidet 14.01.1918/6)
  • omvandrende «tannbrekkere»
     (Askøyværingen 07.02.1997/25)
  • [Salomon von Quoten] var ‘okulist’ (brillemaker), ‘sten- og brokksnitter’ (kirurg for nyresten og brokk) og ‘tannbrekker’
     (Lars Roar Langslet Den store ensomme 150 2001)
2 
muntlig, spøkefullt
 noe som forårsaker at en tann brekker
SITAT
  • den knallharde kjeksen som fulgte med var en skikkelig tannbrekker
     (Dagens Næringsliv 13.05.2000/49)