Det Norske Akademis Ordbok

søndag

søndag 
substantiv
UTTALE[sø´ndag]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt sunnudagr, trolig fra vestgermansk, jf. gammelengelsk sunnandæg eller gammelsaksisk sunnundag (jf. engelsk Sunday, tysk Sonntag), etter latin dies solis 'solens dag', gresk hemera Heliiou '(solguden) Helios’ dag'
BETYDNING OG BRUK
1 
ukens syvende (og siste) dag
 | jf. sammensetninger som kirkesøndag, prekensøndag og palmesøndag, påskesøndag, pinsesøndag
EKSEMPLER
  • søndag morgen, kveld
  • søndag natt
  • natt til søndag
  • førstkommende søndag
  • forrige søndag
  • sist søndag
  • vi reiser (på) søndag
  • fødselsdagen falt på en søndag
  • muntlig
     
    om søndagen
  • søn- og helligdager
  • søndag som hverdag
SITATER
  • søndag morgen, før man gik til kirken
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 54 1882)
  • han [ville] vænne sig til at læse lidt mer [i salmeboken] om søndagene
     (Hans Aanrud Fortællinger I 6 1923)
  • det var for dem etslags søndag midt i ugen, en halv fridag
     (Alexander L. Kielland Fortuna 101 1884)
  • himmelen var et samtaleemne i mitt barndomshjem, f.eks. ved middagsbordet om søndagen
     (Dag Solstad 16-07-41 LBK 2002)
2 
muntlig
 fridag
; helligdag
; ferie
SITATER
  • [han] har søndag hele året
     (Gunnar Larsen Bull 208 1938)
  • mange av kirkeårets fester, blant dem alle helgendagene, er fiksert til bestemte dager i det borgerlige kalenderår, mens søndagene kan falle på alle kalenderdager
     (Einar Molland Kristenhetens kirker og trossamfunn 115 1976)
  • søndagskvelder. Stillferdig angst for krevende morgendager eller døsig pleie av de siste timene i … frihet
     (Pernille Rygg Det gyldne snitt LBK 2000)