Det Norske Akademis Ordbok

svartne

svartne 
verb
BØYNINGsvartnet, svartnet, svartning
UTTALE[sva`rtnə]Uttale-veiledning
VARIANTsortne
ETYMOLOGI
avledet av svart; jf. dansk sortne og norrønt sortna
BETYDNING OG BRUK
1 
(begynne å) bli svart, mørk
SITATER
  • solen sortnede halvt i det samme
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 106 1870)
  • det sortner i åser, det hvidner i fjæll
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte II 160)
  • vinteren svartnet til
     (Bernt Lie Mot Overmagt 81 1907)
  • hauger av ildmørje som svartnet mere og mere
     (Sigrid Undset Kransen 162 1920)
  • kastevinden øker på, himmelen svartner over dem
     (Espen Haavardsholm Noveller om ungdom LBK 2002)
2 
vise seg i dunkel belysning
; fortone seg svart, mørk, utydelig
SITATER
2.1 
med formelt subjekt
 bli, fremtre mørk og utydelig (for noen, f.eks. ved svimmelhet, besvimelse)
SITATER
  • det sortnede for hende
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker III 15)
  • det svartner for øinene
     (H. Meltzer Politinotitser (1874) 8)
  • det svartnet for Jonas. Var han blitt syk?
     (Arne Olav Brundtland Fortsatt gift med Gro LBK 2003)
3 
sjelden
 gjøre svart
; formørke
SITAT
  • [jeg så] støv, blodigt, sortne de svedige pander
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 71)