surkete - Det Norske Akademis ordbok

surkete

adjektiv

BØYNINGsurkete

flertall

surkete

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[su`rkətə]

VARIANTsurket

ETYMOLOGI

avledet med suffikset -ete av dialektalt surk 'urenhet, skitt; våt masse'; jf. også surke

BETYDNING OG BRUK

dialektalt

skitten

; uren

SITATER

formiddag hos [NN] hvis huslige lykke synes idetmindste meget ’surket’

(Halfdan Kjerulfs dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851 208)
i en fart fikk hun av sig resten av de surkete klærne

(Fredrik Parelius Drift 157 1928)