Det Norske Akademis Ordbok

supe

supe 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsupte / supetInformasjon, supt / supetInformasjon, suping
preteritum
supte / supetInformasjon
perfektum partisipp
supt / supetInformasjon
verbalsubstantiv
suping
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[su:`pə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt súpa; beslektet med suppe
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
dra (væske) inn i munnen
; drikke i store slurker
1.1 
muntlig
 være drikkfeldig
; pimpe
2 
i lange, dype drag puste inn, suge til seg (luft)
2.1 
gispe, hive, snappe (etter luft)
2.2 
sjelden
 (begjærlig, ivrig) suge til seg, oppta (lys, lyd)
3 
dialektalt
 gi en sugende, surklende lyd av vann, væte
1 
dra (væske) inn i munnen
; drikke i store slurker
SITATER
  • hele tia søp de av glassene uten å si skål
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 40 1929)
  • Liss satt ved et bord midt i lokalet og supte på en enorm kopp kaffe
     (Anders Bortne Et bra band 25 2005)
  • dialektalt
     
    de kunde sype av kjærlighetens offentlige bæger
     (Mikkjel Fønhus Der vildmarken suser 166 1919)
  • så hadde Arent lagt seg på kne ved en bekk for å supe i seg av det kjølige vannet
     (Toril Brekke Bergskatt 24 2004)
  • overført
     
    han vilde ropt noget, men supte det i sig
     (Tryggve Andersen Fabler og hændelser 66 1915)
1.1 
muntlig
 være drikkfeldig
; pimpe
SITATER
  • Syvert var en godmodig mand af naturen og en dot formedelst supingen
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 59)
  • mot slutten av 1600-tallet supte fattigfolk i England så mye brennevin at flere reiste en advarende finger
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
2 
i lange, dype drag puste inn, suge til seg (luft)
SITATER
2.1 
gispe, hive, snappe (etter luft)
SITATER
  • Teigland skalv, supet efter luft
     (Hans E. Kinck Ungt folk 43 1924)
  • [han] syper med pusten
     (Magnhild Haalke Syv år ved havet 130 1943)
2.2 
sjelden
 (begjærlig, ivrig) suge til seg, oppta (lys, lyd)
SITATER
  • bladene i lien blev glansløse, suped ikke sol længer
     (Hans E. Kinck Hugormen 202 1898)
  • [hun] sat henrykt og søpet ind sangerens himmelske stemme og spil
     (Hans E. Kinck Guldalder 160 1920)
  • [dagens] latter supes av mørkets mund
     (Olaf Bull Digte 118 1909)
  • om ennu en stund syper han [reven] teften av den første storfuglen
     (Carl Vestaberg Rev 78 1929)
  • [fossen] likesom saup hele elva grådig til seg
     (Mikkjel Fønhus Tømmerfløterne 35 1952)
3 
dialektalt
 gi en sugende, surklende lyd av vann, væte
SITAT
  • det søp og sydde [i moseflakene]
     (Magnhild Haalke Allis sønn 33 1935)