succubus
substantiv
BØYNINGen; succubusen, succubuser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
succubusen
ubestemt form flertall
succubuser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[su´k:ubus]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin succubus, maskulin form (med feminin betydning), tilsvarer succuba 'konkubine, frille', dannet etter
mønster av incubus til verbet succubāre 'ligge under'
BETYDNING OG BRUK
i folketro
kvinnelig demon eller ond ånd som man mente kunne ha kjønnslig
omgang med sovende menn
| jf. incubus
SITAT
-
kan mennesker avles gjennem incubi, djevler som i mannsskikkelse søker omgang med kvinner, eller gjennem succubi, djevler som i en kvinnes skikkelse – –