Det Norske Akademis Ordbok

stummende

stummende 
adverb
UTTALE[stu`m:(ə)nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
forsterkende avledning av dialektalt stum 'belgmørke' med suffikset -ende, etter mønster av presens partisipp av verb
BETYDNING OG BRUK
1 
forsterkende
 kullende
 | jf. belgmørk, kullsvart
EKSEMPLER
  • stummende mørk
  • stummende svart
SITATER
  • det var stummende mørkt
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 263 1897)
  • natten presset stummende svart indpaa
     (Sigrid Undset Korset 54 1922)
  • sjelden
     
    stummende stille
     (Johannes Thrap-Meyer Egoister 227 1927)
     | dørgende, musende stille
  • jeg husker da strømmen gikk en sen kveld, det ble stummende mørkt i hele huset
     (Trude Marstein Elin og Hans LBK 2002)
  • døra slo igjen bak ham, og det ble stummende mørkt
     (Thorvald Steen Den lille hesten 13 2002)
2 
som adjektiv
UTTRYKK
stummende mørke
kullende mørke
; bekmørke
  • det bar langt bort igjennem stummende mørke
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1871) 6)
  • [han] så ut i et stummende mørke
     (Gabriel Scott Sommeren 55 1941)
  • om morgenen våknet han grytidlig, i stummende mørke
     (Dag Solstad Professor Andersens natt LBK 1996)
  • [de] må dra før dagslyset kommer, i stummende mørke
     (Marte Spurkland Pappas runer 130 2019)
  • jo lenger vi er ute i stummende mørke, desto flere stjerner ser vi
     (Bernhard Ellefsen Det som går tapt 75 2022)