Det Norske Akademis Ordbok

stormer

stormer 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; stormeren, stormere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
stormeren
ubestemt form flertall
stormere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[stå`rmər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av storme med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 person som stormer, farer av sted
SITAT
  • unge stormere med hatten paa snur inderst inde i sit inderste væsen, unge mænd som føler attraa efter at løpe hastig over jorden
     (Jacob Hilditch Unge aar 6 1921)
2 
militærvesen, om eldre forhold
 soldat i stormtropp eller stormeskadron
EKSEMPEL
  • vernepliktige stormere
2.1 
også overført, mest i sammensetninger
 person som stormer frem, trenger seg inn (for å innta, erobre)
 | jf. barrikadestormer, billedstormer, skrankestormer