Det Norske Akademis Ordbok

stjert

stjert 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; stjerten, stjerter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
stjerten
ubestemt form flertall
stjerter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[stjært]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt stertr 'hale'; jf. dansk stjært, svensk stjärt; jf. også formen stert
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
hale (især på fugl)
1.1 
overført, muntlig
 bakende (på menneske)
2 
kort, utstående del av noe
2.1 
især sjøfart
 ende av tau eller line
2.1.1 
kort stykke tau, line eller platting
2.2 
hagebruk
 nedre, flate ende av podekvist
1 
hale (især på fugl)
SITATER
  • ifra hoved og til stjert
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II Tillæg 58)
     | på huggorm
  • det ene mønet bar fløystang, på den drejede en jærnhane sig med høj stert
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 413)
  • endelig, der fik hun fat paa [duen] og grep fat om den – aa – tænk den chokoladefarvede fløi, og hun stod igjen med stjerten i haanden
     (Dikken Zwilgmeyer Inger-Johanne-bøkerne V 53 1915)
  • [linerlen] vipper med stjerten
     (Bernhard Folkestad Blaa hjul 147 1923)
  • en hvit hane med regnbuefarga fjær i stjerten
     (Mari Osmundsen Sju sannferdige fortellinger 64 1995)
1.1 
overført, muntlig
 bakende (på menneske)
SITAT
  • hun så plutselig for seg andre kvinner som lå med stjerten tilværs
     (Anne B. Ragde Bunnforhold 97 1997)
2 
kort, utstående del av noe
2.1 
især sjøfart
 ende av tau eller line
2.1.1 
kort stykke tau, line eller platting
 | jf. dragstjert, samlestjert
2.2 
hagebruk
 nedre, flate ende av podekvist