stikle verb BØYNINGstiklet, stiklet, stikling preteritum stiklet perfektum partisipp stiklet verbalsubstantiv stikling UTTALE[sti`klə] ETYMOLOGI fra tysk sticheln, til stechen, se stikke; jf. stikkel BETYDNING OG BRUK 1 især med ut, nå sjelden bruke stikkel ; bearbeide, forme med stikkel 2 overført, ofte med på tiltale eller omtale med spydige, nærgående eller ertende ord ; stikke ; snerte SITATER hun følte sig stiklet i hver medmenneskernes ytring (Hans E. Kinck Naar Kærlighed dør 9 1903) [hun hadde] stiklet på fransk ånd (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker V 397) han taalte ikke de stiklende øinene (Tryggve Andersen Fabler og hændelser 78 1915)
