Det Norske Akademis Ordbok

stattholder

stattholder 
substantiv
BØYNINGen; stattholderen, stattholdere
UTTALE[sta`t:hålər], [sta´t:hålər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk statholder 'stedfortreder'
BETYDNING OG BRUK
embetsmann som på fyrstens vegne står i spissen for et lands eller en provins’ styre
 | jf. guvernør, visekonge
SITATER
  • Artemisios, hin forhenværende statholder i Egypten
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 308 1873)
  • Jacob B. Bull Atten Hundrede og Fjorten 27 1908
     | om Christian Frederik
  • stattholder på Viborg slott i Finnland, en politisk og militær nøkkelstilling av største betydning
     (Trygve Width Eventyrlyst 23 1944)
  • en sardisk stattholder … skal ha sluppet ut sin herres fanger mot bestikkelser
     (Trond Berg Eriksen Reisen gjennom helvete (2000) 305)
  • i 1813 hadde kongen sendt sin «halvfetter» Christian Frederik til Norge som stattholder
     (Hilde Diesen Hanna Winsnes 100 2000)