Det Norske Akademis Ordbok

språkbegavelse

språkbegavelse 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd begavelse
BETYDNING OG BRUK
1 
begavelse, anlegg for språk
SITATER
  • Hélène syntes ikke å ha arvet noe av farens språkbegavelse
     (Tor Aukrust Kristendom og verdensbilde 91 1953)
  • apostlenes plutselige sprogbegavelse den første pinsedag da ildtunger satte seg på deres hoder og de talte i inngivne tungemål
     (Daniel Haakonsen Henrik Ibsens «Peer Gynt» 166 1967)
2 
person som har anlegg for språk
 | jf. språktalent, språkgeni
SITATER
  • underlig fyr forresten, den bondestudenten. Merkelig sprogbegavelse. Hvad vilde han med russisk?
     (Sigurd Hoel En dag i oktober 75 1931)
  • språkbegavelser er ikke «les flics» [dvs. politiet], som pariserne kaller dem
     (Gunnar Brinck og Harry Sjøgren Guide til Europas natteliv 58 1972)
  • Schønningsen er filolog av utdannelse og en språkbegavelse av de sjeldne
     (Gabriel Støelen Narkoman på sikringsanstalt 49 1975)