Det Norske Akademis Ordbok

spjæling

spjæling 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; spjælingen, spjælinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
spjælingen
ubestemt form flertall
spjælinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spjæ:`Liŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig avledet av dialektalt adjektiv spjæl 'liten og spinkel' med suffikset -ing; beslektet med spole
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 liten, tynn og spinkel person
SITATER
  • han var en spjæling og dugde ikke til sjømann
     (Olaf Gulbransson Det var engang 3 1934)
  • en liten, spe og vettskremt spjæling
     (Jens Bjørneboe Den onde hyrde 117 1960)
  • en liten spjæling som fikk en merkelig makt over de andre guttene
     (Ebba Haslund Som plommen i egget 62 1987)
  • en feig og unnvikende spjæling
     (Thomas Lundbo Synkere og svevere 106 2010)
  • han var en tynn spjæling på kanskje 1.60
     (Helene Guåker Kjør! LBK 2010)
  • ute på gata virker Øksnes så diger at han kan få hvem som helst … til å føle seg som en spjæling
     (Tove Nilsen Den eneste broren 165 2020)