spjelke - Det Norske Akademis ordbok

spjelke

verb

MODERAT BOKMÅLspjelket, spjelket, spjelking

preteritum

spjelket

perfektum partisipp

spjelket

verbalsubstantiv

spjelking

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[spje`lkə]

ETYMOLOGI

avledet av spjelk; jf. norrønt spelkja

BETYDNING OG BRUK

avstive, støtte (brukket rør, stang eller lem på menneske eller dyr) ved fastbundet, fastsurret spjelk

| jf. skåle

EKSEMPEL

SITATER

teltstangen var spjelket

(Otto Sverdrup Nyt Land II 26 1903)
[feltskjæren] spjelket benet

(Johan Falkberget Christianus Sextus II 68 1938)
fyrstikklange pinner til å spjelke brukne vinger og ben

(Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)

dialektalt

strekke ut (med spjelk)

; spile ut

SITAT

naar vi i graalysningen kom ud, hang dyrene flaaede og spjælkede under loftsvalen

(Elise Aubert Dage som svandt 96 1903)

UTTRYKK

spjelke opp

spile opp