Det Norske Akademis Ordbok

speiling

speiling 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; speilingen, speilinger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
speilingen
ubestemt form flertall
speilinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spæi`liŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til speile, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å speile(s) eller speile seg
 | jf. avspeiling, gjenspeiling
SITAT
  • vandet … veltet stridt og flammebroget av skyernes speiling
     (Sigrid Undset Jenny 7 1911)
2 
speilbilde
; avspeiling
; gjenspeiling
 | jf. luftspeiling
SITATER
  • speilinger [i vannet] fra mosdækkede stenblokke
     (Gabriel Finne To Damer 185 1891)
  • overført
     
    jeg kunde bare opfatte speilingen av [virkeligheten] i andres drømme
     (Sigrid Undset Jenny 198 1911)
  • [stranden] lyste i solskinnet. Speilingene i sjøen var like sterke og brennende som solen selv
     (Jens Bjørneboe Vinter i Bellapalma 8 1958)
  • fargen på overflaten er svakt rosa, men da jeg kommer nærmere, skifter den og blir mosegrønn. Det er en perfekt speiling av himmelen over og skogen rundt
     (Iben Akerlie Sommeren alt skjedde 112 2022)