Det Norske Akademis Ordbok

spaner

spaner 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; spaneren, spanere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
spaneren
ubestemt form flertall
spanere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spa:`nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av spane med suffikset -er; jf. svensk spanare
BETYDNING OG BRUK
politibetjent som har til oppgave å spane
 | jf. politispion
SITATER
  • spanerne noterer seg også løsgjengerne, deriblant de prostituerte og deres halliker
     (Dagbladet 1965/228/12/6)
  • idet jeg snur meg så står de to spanera der, i hver sin støvfrakk
     (Espen Haavardsholm Boka om Kalle og Reinert 81 1978)
  • politiets spanere har de siste ukene infiltrert helermiljøet i Oslo
     (Bergens Tidende 1982/45/3/1)
  • han hvisket, han også, fullkomment oppslukt av rollen som spaner
     (Ketil Bjørnstad Oppstigning fra det usynlige 179 1988)