spandere
verb
MODERAT BOKMÅLspanderte, spandert, spandering 
preteritum
spanderte
perfektum partisipp
spandert
verbalsubstantiv
spandering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[spande:´rə]
ETYMOLOGI
via tysk spendieren, fra middelalderlatin spendere, av latin expendere 'utbetale'; med nyere, hjemlig uttale av første stavelse
i foreldet spendere, trolig
påvirket av fransk uttale i ord som centimeter, jf. også eldre dansk variantform spandere); jf. også spandabel
BETYDNING OG BRUK
bekoste
; ta på seg utgiftene til (noe)
| jf. rive i
SITATER
-
[vallen] tilsættes 2 dcl. sød fløde, om man vil spendere det
-
han fik vel spendere en drosche
-
skal vi gaa hen og ta os et glas. Jeg spenderer
-
han var den eneste spenderende i sin flokk av tvilsomme venner
-
vil du spandere ekstra penger på en hybel?
UTTRYKK
spandere noe på noen
1
betale, påta seg utgiftene for noe (særlig som gjelder
nytelse, fornøyelse) for noen
| jf. koste
-
jeg har spandert på meg et par nye sko
-
næsten paa hver station spenderede Pugile et lidet glas paa de rødhuede republikanere
2
overført
bruke (noe)
; ofre (noe)
-
jeg længes nu svært efter at høre lidt fra dig, og sagtens spenderer du da et brev paa mig med det første(Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1847–1868 182)
-
[han var ikke] den, som skulde spendere for mange ord paa det
-
de som ennu ikke har spandert en aften paa operaen [Aida], bør skynde sig(Nationen 1931/132/3/7)
3
med etterfølgende infinitiv
ta på seg besværet (med)
; gjøre seg umak (med å)
-
hadde jeg anet jeg skulde træffe dig, skulde jeg forresten spendert at sætte paa mig korset