snare - Det Norske Akademis ordbok

snare

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; snaren, snarer

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

snaren

ubestemt form flertall

snarer

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[sna:`rə]

ETYMOLOGI

av norrønt snara, til samme rot som snar; f. også snare (verb)

BETYDNING OG BRUK

slynge, løkke på tråd

; renneløkke

innretning, felle med løkke til å fange småvilt i

| jf. fuglesnare, done og saks

SITATER

fuglen ud af snaren slap

(M.B. Landstad Kirkesalmebog (1900) nr. 555)
to øjne, to øjne kan flette en snare!

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 75)
[Lavrans og Simon] gik ut for at se til nogen snarer oppe i aasen

(Sigrid Undset Kransen 116 1920)
dialektalt

han gikk mye etter fuggelen den tia, både med børse og snuru

(Sigurd Hoel Veien til verdens ende 307 1933)

mest overført

felle

SITATER

dette her er en snare, som lægges for dig

(Henrik Ibsen Vildanden 190 1884)
[han] blev hængende i sin egen snare

(Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 126 1874)
ærgærrighedens snarer

(Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 244 1873)
han anede en snare

(Jonas Lie Rutland 224 1880)
den naive mann som blind av kjærlighet vikler seg inn i [femme fatalens] snarer

(Knut Stene-Johansen Forføreren 9 2011)

overført, mest i flertall

fristelse

; renke

| jf. sjelesnare

SITATER