Det Norske Akademis Ordbok

smutte

smutte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsmuttet, smuttet, smutting
preteritum
smuttet
perfektum partisipp
smuttet
verbalsubstantiv
smutting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[smu`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med smyge og dialektalt smyte 'liste (seg) (unna)', smota 'stikke inn'
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
nå sjelden
 smette
; pile
2 
smette
; (hurtig) iføre seg
3 
smette
; liste seg (bort)
4 
gli, komme (unna)
; smette
4.1 
vike (især med øyne, blikk)
4.2 
refleksivt
 sjelden
 komme seg, lure seg (vekk, unna)
5 
kaste en (flat) stein slik at den spretter bortover vannflaten
; kaste smutt
1 
nå sjelden
 smette
; pile
SITATER
  • [reven] smuttet ind i hullet med den lange halen efter sig
     (Hans Aanrud Fortællinger for barn I 163 1917)
  • Polly smuttede ind af stuedøren
     (Jonas Lie Rutland 163 1880)
  • heller ikke her lyktes det os at smutte gjennem [isen]
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 108 1903)
2 
smette
; (hurtig) iføre seg
SITAT
3 
smette
; liste seg (bort)
SITATER
  • han havde ikke faaet tid til at smutte bort
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 243 1900)
  • jeg smutter i foraarets dragt
     (Olaf Bull Digte 41 1909)
4 
gli, komme (unna)
; smette
SITATER
4.1 
vike (især med øyne, blikk)
 | jf. smette
SITAT
4.2 
refleksivt
 
smutte seg
 sjelden
 komme seg, lure seg (vekk, unna)
 | jf. smette
SITAT
  • jeg hadde smuttet mig væk
     (Gabriel Finne To Damer 87 1891)
5 
kaste en (flat) stein slik at den spretter bortover vannflaten
; kaste smutt
SITAT
  • å kaste flyndre, å slå munk, fiskesprett eller å smutte stein. Kjært barn har mange navn
     (Adresseavisen 05.09.2019/38)