smeike
verb
MODERAT BOKMÅLsmeiket, smeiket, smeiking 
preteritum
smeiket
perfektum partisipp
smeiket
verbalsubstantiv
smeiking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[smæi`kə]
ETYMOLOGI
trolig av nedertysk smeken; jf. svensk smeka
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
stryke
; klappe
; kjærtegne
| jf. smeik
SITATER
-
solskinnet stryker igjennem som silke og smeiger sjøen og holmen og alt
-
hun smeiket og kjelte med dyret