Det Norske Akademis Ordbok

sluffe

sluffe 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; sluffen, sluffer
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
sluffen
ubestemt form flertall
sluffer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[slu`f:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig fra nedertysk sluffe 'nedtrådt sko', trolig påvirket av tysk Schleife i betydningen 'kjelke'
BETYDNING OG BRUK
1 
(lav) kjerre
SITAT
  • [det er] på nattmannens «sluffe» at de «uærlige» delinkventer skal føres til retterstedet
     (Norsk kulturhistorie III 420 1938)
2 
kasseformet slede (til personkjøring) med sete(r) på tvers
SITATER
  • [herrene hadde] kjørt i bredslede og sluffe om i julevisiter
     (Jonas Lie Dyre Rein 131 1896)
  • det var en liten smal sluffe med en fjæl over til sæte
     (Dikken Zwilgmeyer Inger-Johanne-bøkerne II 9 1915)
  • jeg kjørte i en slags lang sluffe som bruktes i Østerdalen – med kufferten foran og så skysskaren, og bakerst i setet satt jeg. Og så gikk det strykende over Tynsetkjølen og gjennem skogene
     (Vår skole 1932/449 Anna Rogstad)