Det Norske Akademis Ordbok

sliten

sliten 
adjektiv
BØYNINGslitent, slitne
UTTALE[sli:`t(ə)n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
perfektum partisipp av slite
BETYDNING OG BRUK
muntlig, om hus, gjenstand, klesplagg e.l.
 medtatt av lang tids eksistens eller bruk
 | jf. slitt
SITATER
  • heiene, de runde lave heier, vasket og slitne av bølgernes slag, var graa, bare graa, med sprækker og furer
     (Dikken Zwilgmeyer Inger-Johanne-bøkerne IV 97 1915)
  • noen meter bak kom en av spanerne, med hockeyhår, lærjakke og slitne dongeribukser
     (Jørgen Gunnerud Kvinnen fra Olaf Ryes plass 126 1996)
  • hun kom i racerfart på den slitne crossykkelen
     (Marita Liabø Brytning 227 2000)
  • en sliten Lada uten fungerende vindusviskere
     (Angell 2002 176 Per Qvale 2002)
  • Johannes bodde i en sliten bygård fra forrige århundreskifte
     (Sverre Knudsen De aller nærmeste 30 2003)
  • da kvelden kommer, tar jeg inn på et slitent hotell
     (Ivo de Figueiredo En fremmed ved mitt bord 39 2016)
  • et slitent, hvitt skolebygg
     (Zeshan Shakar Tante Ulrikkes vei 34 2017)
  • [arkitekt Sverre Fehn fikk i oppdrag] å bygge om og innrede den særdeles slitne låven til et tidsmessig museum
     (Peter Butenschøn Husimellom 302 2018)
om person
 slapp, sterkt avkreftet, herjet eller medtatt av arbeid, anstrengelse
SITAT
UTTRYKK
sliten av
lei av
  • jeg begynner å bli ganske sliten av henne
     (Marie Aubert Kan jeg bli med deg hjem 37 2016)
2.1 
medtatt, herjet (av andre årsaker)
SITAT
  • to meget slitne karer fra parken
     (Anne Holt Demonens død 167 1995)
     | om rusmisbrukere