Det Norske Akademis Ordbok

skylde

skylde 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLskyldte, skyldt
preteritum
skyldte
perfektum partisipp
skyldt
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ʃy`l:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av skyld
BETYDNING OG BRUK
1 
ha å betale (som gjeld eller gjenytelse)
SITATER
  • jeg skylder Dem kvittering og ikke juling
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 195)
  • når en betaler alt, hvad en skylder, så får en jo sit gældsbevis tilbage
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 84 1879)
  • skylder De mig ikke et kongerige, må jeg spørge?
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 182 1892)
  • en gammel bankier, som hennes far skyldte penger
     (Thure Erik Lund Uranophilia LBK 2005)
  • betale tilbake det han skyldte
     (Bror Hagemann Rød java LBK 1998)
  • folk som skyldte ham en tjeneste eller to
     (Torun Lian Undrene i vår familie LBK 2008)
1.1 
uten objekt, dialektalt
 stå i gjeld
; ha gjeld
SITATER
  • nu skyldte han for baaten
     (Johan Bojer Samlede verker IV 14)
  • mand hendes skyldte i banken
     (Hans E. Kinck Ungt folk 152 1924)
UTTRYKK
skylde på
ha gjeld hvilende på
  • skylde på huset
  • skylde på gården
2 
overført
 ha (moralsk) plikt til å gi, yte, vise
EKSEMPEL
  • jeg skylder å gjøre oppmerksom på at …
SITATER
3 
ha (noe(n)) å takke for (et gode)
EKSEMPEL
  • hva skylder jeg æren av ditt besøk?
SITATER
  • ingen tid skylder sig selv alene alt, eller er uden dyrebar arv fra de svundne
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 393)
  • de vel forsynte bogreoler jeg skylder Tysklands yngre skoler
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 128)
  • jeg tror de finnes – de som skylder bevegelsen sitt liv
     (Harald Skjønsberg På parti med Stalin? LBK 1990)
UTTRYKK
skylde seg selv
ha seg selv å takke
; være skyld i (noe) selv
  • de, der ikke møder [til avstemningen] maa skylde sig selv, om resultatet ikke bliver som ønsket
     (Fredriksstad Tilskuer 25.04.1900/2)
  • hun kunde skylde sig selv. Når hjemmet var et grishus var det ikke rart om ungan blev flyførkjer
     (Kirsten Bergh Lorck sine 104 1945)
  • [han hadde vært] så forelsket at han ikke hadde undersøkt nærmere. Defektene i hennes karakter. Så forsåvidt kunne han også skylde seg selv
     (Solveig Christov Syv dager og netter 114 1955)
  • å minne Nora på at det ikke var fritt for at hun kunne skylde seg selv aldri så lite for oppstandelsene, ville ført til katastrofe
     (Torun Lian Ikke naken ikke kledt 78 2000)
skylde på
legge skylden på
; bruke som unnskyldning
  • de som kom for sent, skyldte på toget
  • hun måtte slutte å skylde på andre
     (Siri Spillum Bryt mønstre LBK 2010)
  • mamma sa at pappa ikke alltid kunne skylde på jobben
     (Torun Lian Undrene i vår familie LBK 2008)
skylde noe for noe
foreldet
 beskylde noen for noe
  • skylde en ung pige for forelskelse
     (Bjørnstjerne Bjørnson Magnhild 25 1877)
  • av rektor Fr. Bugge … skyldt for å være «en Schweigaardianer»
     (Knud Knudsens livsminner 111)
  • hun skulde ikke skylde ham for ungen sin
     (Sigrid Undset Sankt Halvards liv, død og jertegn 210 1925)
  • jeg har ikke gjort det som de skylder mig for
     (Morgenbladet 1929/149/4/5)
4 
som s-verb (med passiv grunnbetydning)
 
skyldes
 ha sin årsak i
; ha som årsak
EKSEMPEL
  • det hele skyldes en ren forglemmelse
SITATER
  • [Axel Heiberg] skyldtes også initiativet til den senere indsamling
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 47 1897)
  • [han] har sluttet seg til den tanke at bildet kunne skyldes Credi
     (Jens Thiis Leonardo da Vinci 109 1949)
  • de fleste brande skyldes grov uagtsomhed
     (Morgenbladet 1930/220/1/1–2)
  • [det var] forbausende mange folk ute, noe som skyldtes at det akkurat var slutt på siste kinoforestilling
     (Dag Solstad «Ellevte roman, bok atten» 11 1992)