Det Norske Akademis Ordbok

skvaldre

skvaldre 
verb
BØYNINGskvaldret, skvaldret, skvaldring
UTTALE[skva`ldrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt skvaldra, avledet av skvala 'tale høyt'
BETYDNING OG BRUK
1 
snakke høyt og vidløftig om unyttige eller likegyldige ting
; skravle
SITATER
  • red faen ham, siden han skvaldret sånn til en fremmed dame
     (Sigurd Hoel Fjorten dager før frostnettene 77 1935)
  • hun hører ikke etter, hun skvaldrer i vei
     (Susanne Agerholm Liv laga LBK 2004)
2 
mest muntlig
2.1 
om hund
 gjø stadig
; gneldre
 | jf. skvaldrebikkje
2.2 
om fugl
 skvatre
SITATER
  • stendulpen skvalret
     (Hans E. Kinck Driftekaren 30 1908)
  • småfuglene skvaldret energisk
     (Jostein Gaarder Sofies verden LBK 1991)
3 
mest muntlig
3.1 
intransitivt, om vann
 skvale
; skvalpe
SITATER
  • bølgen skvaldret mot skiber og mot berg
     (Johan Bojer Samlede verker IV 162)
  • bækkene skvaldret og sullet
     (Olaf Benneche Rygnestadgutten 117 1911)
3.2 
transitivt
 skvalpe (væske)
SITATER
  • Tizibunto slapp duftende esellorter og skvaldret stram urin utover ullteppet
     (Axel Jensen Ikaros 122 1957)
  • å skvaldre med surt oppvaskvann
     (Axel Jensen Line 24 1959)