Det Norske Akademis Ordbok

gneldre

gneldre 
verb
BØYNINGgneldret, gneldret, gneldring
UTTALE[gne`ldrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt gnǫllra; beslektet med gnelle
BETYDNING OG BRUK
1 
om hund
 gjø på en høy, skarp og sint måte
EKSEMPEL
  • bikkjene gneldret
SITATER
  • to hunder … gneldret i det fjerne
     (Markus Midré Lungene LBK 2002)
  • den firbente fortsetter å gneldre, og bare et kommandorop tvinger den til taushet
     (Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)
2 
snakke eller lyde med skarp, høy (og sint) klang
; skjenne med høy, skarp stemme
SITATER
  • han trak lidt paa skuldrene, gneldrede saa i med sin lidt iltre stemme
     (Arne Garborg Trætte Mænd 61 1891)
  • hun hørte sine gutter gnelre og le i tunet
     (Sigrid Undset Korset 355 1922)
  • gjennom det halvåpne vinduet hørte han … hvordan sjøfolkene gneldret til hverandre
     (Øystein Lønn Maren Gripes nødvendige ritualer LBK 1999)
  • sirenene gneldret
     (Knut Faldbakken Uår. Samlebind LBK)
  • [pappa] gneldrer på Jarle
     (Tore Renberg Kompani Orheim LBK 2005)
2.1 
i adjektivisk presens partisipp
 
gneldrende
 høy og skarp
SITATER
  • [han talte] med en skarp, gnældrende stemme, der hoppede som over grus og sten
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 278)
  • dette gnelrende, gnislende maalet!
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast I 235 1918)
  • en uavladelig ringing, snart var den som gneldrende bjældeklinger, snart som kirkeklokkers metaltunge kiming
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 256)
  • hun [likte] ikke den gneldrende klokkelyden
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
  • overført, om lys
     
    dette fæle, gneldrende maaneskin, som gjorde nat til dag
     (Amalie Skram Samlede Værker II 166)