skrømte
verb
MODERAT BOKMÅLskrømtet, skrømtet, skrømting 
preteritum
skrømtet
perfektum partisipp
skrømtet
verbalsubstantiv
skrømting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[skrø`mtə]
ETYMOLOGI
av uviss opprinnelse, i denne
betydningen muligens en t-avledning av norrønt skruma 'skravle, snakke, skryte', med grunnbetydningen 'se større ut enn i virkeligheten', påvirket av norrønt skrimsl 'skremmende syn, skrømt', jf. også norrønt skrim 'svakt
skinn'; i denne betydningen tilsvarende dansk form skrømte, av gammeldansk skrømte, jf. svensk dialekt skrymta 'spøke, gi varsel'; jf. også skrømt
BETYDNING OG BRUK
1
mest dialektalt
; gå igjen
SITAT
-
slik en dag kunde det vel skrømte op i Hellighaugen
2
sjelden
gjøre (noe) eller handle uten oppriktighet
; bløffe
; hykle