Det Norske Akademis Ordbok

skrømte

skrømte 
verb
BØYNINGskrømtet, skrømtet, skrømting
UTTALE[skrø`mtə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av uviss opprinnelse, i denne betydningen muligens en t-avledning av norrønt skruma 'skravle, snakke, skryte', med grunnbetydningen 'se større ut enn i virkeligheten', påvirket av norrønt skrimsl 'skremmende syn, skrømt', jf også norrønt skrim 'svakt skinn'; i denne betydningen tilsvarende dansk form skrømte, av gammeldansk skrømte, jf. svensk dialekt skrymta 'spøke, gi varsel'; jf. også skrømt
BETYDNING OG BRUK
1 
mest dialektalt
 spøke
; gå igjen
SITAT
  • slik en dag kunde det vel skrømte op i Hellighaugen
     (Magnhild Haalke Allis sønn 42 1935)
2 
sjelden
 gjøre (noe) eller handle uten oppriktighet
; bløffe
; hykle