skjøte - Det Norske Akademis ordbok

skjøte

verb

MODERAT BOKMÅLskjøtet, skjøtet, skjøting, skjøtning

preteritum

skjøtet

perfektum partisipp

skjøtet

verbalsubstantiv

skjøting, skjøtning

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ʃø:`tə]

ETYMOLOGI

av norrønt skeyta, avledet av skaut; jf. skjøt; opprinnelig brukt om overdragelse hvor man symbolsk la jord fra eiendommen i kjøperens kappeskjøt

BETYDNING OG BRUK

især jus

overdra ved skjøte

| jf. overskjøte, tilskjøte

EKSEMPEL