Det Norske Akademis Ordbok

skjensel

skjensel 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; skjenselen, skjensler
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
skjenselen
ubestemt form flertall
skjensler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ʃe´ns(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av skjende
BETYDNING OG BRUK
litterært
 dypt vanærende skam
; dyp nedverdigelse
SITATER
  • skjændsel over den der bryder sit ord
     (Henrik Ibsen Samlede verker III 147)
  • tror De, at jeg, … hele kystens største mand, vil bære skænselen af en fallit?
     (Bjørnstjerne Bjørnson En fallit 94 1874)
  • det er en skjændsel for et frit folk at forhandle om det skal nedlegge sine fæstninger
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker IV 128)
  • hun kunde ha kommet til at drage ham ned med sig i sorg og skjændsel
     (Sigrid Undset Kransen 100 1920)
  • jf. novelletittelen
     
    Skjenselens korinter
     (Agnar Mykle 1948)
  • hun har sviktet dem, påført dem sorg og uro, skjensel og ulykke
     (Karsten Alnæs Sabina 56 1994)