Det Norske Akademis Ordbok

skingre

skingre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLskingret, skingret, skingring
preteritum
skingret
perfektum partisipp
skingret
verbalsubstantiv
skingring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ʃi`ŋrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig lydord; muligens beslektet med dialektalt skangre 'skramle, skrangle'; se også skingrende
BETYDNING OG BRUK
1 
gi en høy, skarp, skjærende lyd
; hvine
SITATER
  • stormen skingrede og skreg i taugene
     (Jonas Lie Gaa paa! 231 1882)
  • domsbasunen over huset har i denne time skingret
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 228)
  • nu skingret [grammofonen] igjen
     (Sigurd Hoel Syndere i sommersol 134 1927)
  • fra jernbanen skingret korte hvin og lange fløit
     (Kristian Elster d.y. Bonde Veirskjæg 42 1930)
  • oppstilling! skingrer en kommando
     (Per Imerslund Videre i passgang 146 1944)
  • jeg erindrer godt togreisen til og fra Drammen. Den tette kullrøyken, togfløyten som skingret, kupeen som ristet
     (Karsten Alnæs Bakenfor alle farger LBK 2008)
  • Vildes stemme skingret opphisset
     (Eystein Hanssen Kokong 252 2021)
2 
fare med hvinende, gjennomtrengende lyd
SITAT
  • [toget] skingred forbi
     (Hans E. Kinck Hugormen 233 1898)