skaute
verb
BØYNINGskautet, skautet, skauting 
preteritum
skautet
perfektum partisipp
skautet
verbalsubstantiv
skauting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[skæu`tə]
ETYMOLOGI
avledet av skaut
BETYDNING OG BRUK
2
i adjektivisk perfektum partisipp
skautet
dialektalt, om kvinne
som bærer skaut
SITAT
-
en skoutet kjærring
2.1
overført, om dyr, især ku
som har hvitt hode eller hvit flekk i pannen (og annen
farge på resten av kroppen)