Det Norske Akademis Ordbok

skarping

skarping 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; skarpingen, skarpinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
skarpingen
ubestemt form flertall
skarpinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ska`rpiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av skarp med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig
 skarp person
; smarting
 | jf. sharper
SITATER
  • skarpingene på Blindern
     (Dagbladet 1969/224/3/6)
     | universitetsfolkene
  • en skarping med glimrende bakgrunn i kjemi og fysikk
     (Henning A. Lien Louis Pasteur 69 1972)
  • han er litt av en skarping sjøl til å finne på svar som Pallesen syns er brukbare
     (Finn Havrevold Velkommen hjem 106 1980)
  • vi er noen skærpinger
     (Jon Michelet Den drukner ei som henges skal 52 1975)
  • Tonje som alltid hadde vært sånn skærping og var blitt så dritthoven i det siste
     (Ebba Haslund Døgnfluens lengsel 33 1984)
  • det er sant som Waldemar sier, han er en skarping
     (Terje Stigen Krigen LBK 1989)
  • kriposene eller hva de nå kalles disse skarpingene som røker ut mordere
     (Olav Ottersen Åpent hus 113 1988)
2 
muntlig
 dram
; knert
SITATER
  • kan man invitere kronprinsen til bru-åpning uten å by på en «skarping» til maten?
     (Dagbladet 1985/249/3/2)
  • tar’ei en skarping’a, hæ? Kjell rakte Lasse ei flaske
     (Tore Tveit Balladen om Lasse og Live 55 1978)
  • Sverre Asmervik Skilt 5 1976